Evaluering av den norske sykehusreformen - Samfunn og Næringsutvikling

Evaluering av den norske sykehusreformen

Dette Iris-prosjektet tar for seg sykehusreformen som innebar at staten i 2002 overtok sykehusene fra fylkeskommunene.

Prosjektet belyser vi tre problemstillinger: 1) hvordan staten har utøvd sin rolle som eier og myndighetsutøver etter at staten overtok sykehusene, 2) hvordan de regionale helseforetakene og lokale helseforetakene har utøvd sin rolle etter overtakelsen og 3) hvordan politisk styring er blitt utøvd etter reformen – både fra Stortingets side og Helsedepartementets side. Teoretisk er prosjektet forankret i et transformasjonsperspektiv på reformer hvor både instrumentelle, institusjonelle og omgivelsesbaserte forklaringer kommer til utrykk.

Statens overtakelse av sykehusene i 2002 er en av de største reformene i norsk samfunnsliv noensinne. 100 000 ansatte fikk nye arbeidsgivere, og milliardverdier ble flyttet mellom fylkeskommuner og stat. Sykehusene ble samlet i store helseforetak med betydelig formell autonomi. Prosjektet retter oppmerksomheten mot forholdet mellom Stortinget, den sentrale helseforvaltningen og de nye helseforetakene, og stiller spørsmålet om hva staten har oppnådd som eier. Ut fra et historisk perspektiv på reformen skisseres det avslutningsvis flere framtidsbilder for den videre utvikling av sykehussektoren.

En konklusjon er at Stortinget utviser et sykehuspolitisk engasjement som er betydelig større enn det man skulle forvente i henhold til en New Public Management-basert antagelse. Engasjementet ligger også i overkant av det man skulle forvente i henhold til den (ny)institusjonelt baserte antagelsen og den generelle utviklingen i Stortinget. Stortingsrepresentantene tar opp en lang rekke store og små saker, ikke bare overordnede og prinsipielle saker slik den NPM-baserte antagelsen skulle tilsi. Verken tilhengerne eller motstanderne av sykehusreformen lar seg hemme av forutsetningen om tilbakeholdenhet fra politikernes side. Gjennom sitt omfattende engasjement utfordrer Stortinget det balanseforholdet mellom politisk styring og autonomi for helseforetakene som reformen bygger på.

Helsedepartementet har benyttet eierposisjonen til en aktiv og stadig sterkere styring av de regionale helseforetakene. Denne styringen er kommet i tillegg til den sentrale helseforvaltningens myndighetsstyring og kontroll- og tilsynsvirksomhet. I sum har statens mange roller gitt opphav til en sterk sektorpolitisk styring av helseforetakene som ikke alltid er like konsekvent. Slik foretakslederne ser det, er den statlige styringen for lite samordnet og forutsigbar. Kapitlet viser at den sentrale helseforvaltningen står overfor et dilemma når den både skal forsøke å skille statens mange roller og samtidig samordne de samme rollene i en mest mulig helhetlig og koordinert styring av helseforetakene. Det tette og integrerte styringsforholdet mellom Helsedepartementet og de regionale helseforetakene ligger til grunn for spørsmålet i avslutningen om vi her står overfor foretak mer i navnet enn i gavnet.

Evalueringen viser at de regionale helseforetakene er utsatt for en rekke kryssende hensyn og må håndtere et stort rollemangfold. Av de formelle rollene har eierrollen i reformens oppstartsperiode til en viss grad fått større oppmerksomhet enn bestillerrollen. Men det kan langt fra hevdes at de regionale helseforetakene har neglisjert bestillerrollen. De regionale helseforetakene oppfattes å ha autoritet og innflytelse vis a vis de lokale helseforetakene. Det er et relativt klart over- og underordningsforhold mellom de regionale og lokale helseforetakene. En annen observasjon er at styringsrelasjonen mellom de regionale og lokale helseforetakene består av en kombinasjon av hierarkiske kontraktsbaserte relasjoner og relasjoner basert på styringsdialog og tillit. Selv om styringsrelasjonene i store trekk oppfattes som ryddige og avklart, understrekes det at det også er behov for en mer uformell konsulterende styringsdialog.

Kontaktperson: Ståle Harald Opedal, Terje Lie

Print page